agapech

Lørdag 7.mai

Nok en koselig morgen hjemme hos familien Lufafa, med lek med barna i huset :-)

Her ser dere Elvis på 6 år, som heldigvis hadde skoleferie mens vi var på  besøk:

Susan, med Victoria på armen:

Patricia, 2,5 år:




Rett etter at Tor Ingvald og jeg ankom barnehjemmet, ble vi bedt om å gå og sette oss i kirken/skolen.

Der ventet denne gjengen!

De sang sanger for oss, - bl.a "We are the world". Utrolig rørende, vakkert og tankevekkende!
Vi talte 67 barn på scenen ;-)

Så var det tid for leker: "Slå på ringen", polonese og stolleken.

Mosy spilte på keyboardet til sangene, og han utfordret meg til å synge. Noen av barna husket sangene Haakon Georg og jeg sang i kirken i fjor, - så plutselig var jeg kordirigent og solist på sangene "Hamba Nathi" og "Oh freedom". Vi hadde det kjempegøy, og fant ut at vi villle fremføre sangene i kirken dagen etter, under Gudstjenesten.

Så var det tid for opprop av barna som var utvalgt til å delta på dagens fotballkamp, som var avtalt med et annet lag på skolens fotballbane.

 Det var stor stas med nye drakter som Tor Ingvald hadde med! Takk til giveren i Norge!

Lørdag kveld var hele staben invitert i kombinert bursdagssselskap for Tor Ingvald, og avskjedsfest for Lise Marie, Anniken og meg. En kjempekoselig kveld, med taler, god mat, kaker, gaver, sanger, og grimasedans (fremført av barna, Grace, Susan, Sophie og meg).

Søndag 8.mai

Vi ankom kl.10 til kirken, og da var lovsangen allerede i gang. Utrolig flott med sang og dans for Herren!

Koret i kirken stilte i nye kjoler som de har fått i gave av B'Young på Galleriet. Stor takk til dem, både for kjolene og andre klær vi hadde med oss til barn og voksne!

Patricia, Elvis, Yassin, Grace, Susan, Sophie  og jeg hadde øvd inn to norske sanger, og hele menighetene ble med på bevegelsene i "Alle, alle vil vi ha med" og "om jeg er liten eller stor".

Tor Ingvald og jeg fikk komme med hilsener til menigheten, og til slutt fremførte koret og jeg våre sanger, - så var det tid for farvel...

Etter en fin bønnestund med familien, satte vi kurset mot flyplassen i Entebbe, med koffertene fulle av steinhjerter, smykker, kurver og kjoler som skal selges i Norge. Vær snill og ta kontakt om du er interessert i å kjøpe noe, eller selge for oss! Alt går uavkortet til STAO.

Merethe

I går morges ble Tor Ingvald hentet av Nelson og Smart i Entebbe. Tor Ingvald skal være her i noen uker, og jobbe som frivillig der det trengs.

Lise Marie, Anniken og jeg gjorde småjobber på barnehjemmet i noen timer :-) Jentene lærte barna og bruke tanntråd, og alle barna som var tilstede ble fotografert til profilmappene sine.

Jeg handlet såpe til klesvasken sammen med Sharon og Mutebe. Kjekt å endelig få gå rundt i Mafubira til fots. Jeg så bl.a en mann som kom gående med et gedigent oksehode med store horn.

Tilbake på barnehjemmet fjernet  jeg hullete myggnett fra noen av sengene, og hengte opp de nye til lufting før de kunne tas i bruk.

Kjempegøy å treffe Tor Ingvald & co på Flavours. Etter en god lunsj dro vi til flyktningeleiren som er her for Karamoje-folket. Ingen ord kan beskrive det vi så. Ingen ord er dekkende. Det er ca 1000 mennesker som har rømt fra uroligheter nord i Uganda. De lever i ekstrem fattigdom, under uverdige forhold. De bor i skur. Alle deler en vannpumpe. Alle vi så var like skitne som den røde jorden vi går på. Åpen kloakk, folk sover rett på harde gulv, ingen har jobber, hiv/aids florerer, mange har sykdommer og selv barna drikker alkoholen de brygger, som erstatnig for mat.

Sharon har plukket ut 25 familer som trenger ekstra hjelp, og vi delte ut såpe, ris og maismel til dem.

Det var små barn rundt oss overalt, som sloss om å holde oss i hendene. Anniken sa så klokt: "alle ville bli fotografert, slik at noen vet at de lever".

For en nød! Nelson sa at han synes det er smertefult å se hver gang han er der. Vi kunne ikke annet enn å gråte.

Aldri noensinne har jeg følt meg så møkkete og full av skumle bakterier! Ubeskrivelih godt å skrubbe seg i dusjen!

Hvor raskt kan vi glemme det vi har sett, glemme å være takknemlige for det vi har og la være å bry oss?

STAO er en fantastisk organsasjon med hjerte for alle de kan nå! Jeg er så imponert og rørt.

Kvelden ble preget av ettertanke, og Nelson jeg forberedte oss til dagens stabsmøte.

I dag dro Tor Ingvald (her heter han Totto) og jeg til barnehjemmet sammen med Nelson. Totto ble kjent med mange av barna, sparket fotball og fikk en god prat med en pastor som var på besøk.

Jeg kjente meg beæret over å få være med på stabsmøtet. For en enestående gjeng! Hver og en startet med å takke Herren og hverandre for velsignelser og forbedringer som var hendt siden forrige møte, Så nevnte de utfordringene innen sitt område, og drømmer for fremtiden. Det er så mye de ønsker å utrette!

Med små midler kan det meste utføres, så jeg kjenner sterkt på ønsket om at STAO Giver må vokse og vokse!

Det er utrolig hvor langt midlene fra STAO Giver har nådd i løpet av bare 1,5 år! Barna har enkel mat hver dag, de får behandling når de er syke og vi har langt  på vei dekket skolegang for alle barna.

Vi er den største bidragsyteren til barnehjemmet, og det er usigelig godt for dem å vite at det kommer midler til det viktigste hver måned.

Herlig å se og høre om alle forbedringene som har skjedd siden jeg var her i fjor :-D

Etter lunsj var Lise Marie, Anniken, Tor Ingvald, Isaac, Nelson, Wyclef, Dominique (pastorvenn av Nelson) og jeg på besøk på barnesykehuset. Vi ba for hver og en av de syke barna. barn med malaria lå side om side med barn med lungebetennelse og anemi. I et overfylt rom med tett luft lå barna tett i tett, og noen hostet og gråt.

Mange takket for at vi ba, og Tor Ingvald fikk oppleve at en mor tok i mot Jesus, og de ba frelsesbønnen sammen. Det var synlig å se forandring i kvinnens øyne :-)

Etter disse sterke inntrykkene, gikk jeg tur med Grace og Nelson til Nilen. Godt å få være alene med dem, og dele erfaringer fra livet.

Sophie hadde laget nydelig middag da vi kom tilbake, og etterpå satt vi og talte smykker, armbånd og øredobber som vi skal selge i Norge. Mye fint!

Merethe

I går hadde jeg et møte med Godfrey som uttfører regnskapene for STAO. Haakon Georg kurset meg opp i god regnskapsskikk før jeg reiste, og Godfrey er kjempefornøyd med sine nye Excel regneark og bilagsnummering. Han har gjort en flott jobb til nå, men det nye systemet vil forenkle og forbedre regnskapsføringen.

Så spiste jeg ekte ugandisk lunsj med bønner, spinat, søtpotet, matooke (most banan ) og posho (mais grøt) med peanøttsaus. Nelson, Grace og Wyclef spiste mer vestlig mat ;-)

Så kjørte vi bil i nesten to timer til Busembatya, for å være med i begravelsen til Sharons onkel som døde søndag kveld i en bilulykke.



Sterkt å se hans to sørgende enker, og barna. Så kjørte vi et godt stykke til familiegravstedet, som er på familiens eiendom. Kistene her har vindu, slik at man kan se den dødes ansikt.

Mange gråt høylytt og hulket, mens andre snakket i mobiltelefon. Uvant.

Etter mddag på Flavours dro vi hjem for Bibelstudier med pastor James Luaga. Både barn og voksne deltok, og temaet var bønn. Lærerik stund, med herlig humor og gode svar på spørsmål.

Lise Marie og Anniken hadde en rolig dag, med en liten tur ned til Kings Fisher (Nilen).

I dag har Lise Marie og Anniken shoppet med herlige Sophie. Så syntes de det var kjempegøy å ta bodaboda (motorsykkeltaxi). De har nydt solen på Nile Resort, og Anniken har hoppet i strikkhopp! Jeg er imponert!

Nå i kveld er de på utekino på Flavours. Sikkert en opplevelse.

Jeg har vært på barnehjemmet mesteparten av dagen. Jeg gikk en lang tur med Emmanuel, og fikk hilse på hans storesøster Eva.



Møtte mange hyggelige mennesker på veien. Kjekt med walk-and-talk, og sterkt å høre om oppveksten til barna jeg snakker med.

Lunsj med Nelson og tre unge jenter som bor sammen i et slags kollektiv som STAO støtter. De er godt i gang med sine utdannelser, og var glad for å få være med på restauranten Source Nile.

Tilbake på barnehjemmet fikk jeg prate med enda flere av barna. de er så flinke å vaske sine egne klær! Gøy å høre dem synge: "Thank you Lord for giving us food", som vi har lært dem synge før måltidet.

Så var det lang tur med Hamidun. Han tok meg med til jaja's (bestemor på barnehjemmet) grønnsakshage, der de største barna hjelper til med luking, høsting m.m. 



På veien møtte vi fire av de største jentene fra STAO som var på vei til bønnesamvær. De hadde Bibelen med seg, og delte sine favorittvers med meg.

Vel hjemme hadde Grace, Sophie, Susan, barna og jeg det kjempegøy med å lage grimasedanser. Vi lo og lo :-D De synes nok at jeg er ganske sprø ;-) Vi lurer på å fremføre "dansen" vår på søndag i kirken, for å gi alle en god latter. Skal vi våge det?

Merethe

Torsdag hadde vi en koselig spasertur med noen av barna på barnehjemmet. Vi gikk i ca to-tre timer. Vi fikk sett skolen til de største barna, og hilst på noen av lærerne. Mye å se langst veien. Bl.a gikk vi gjennom et lokalt marked.

Om ettermiddagen gikk vi fra Nelsons hus ned til Nilen, der det er et svømmebasseng. Lise Marie, Anniken og meg hadde svømmetrening med Grace og Sophie. Mye latter! Hunden Matoke fulgte etter oss, og han var overlykkelig over å få gå tur. Han er primært en vakthund, og her går man ikke tur med hundene.

Fredag var det fryktelig mye kjøring hit og dit. Det er ikke akkurat slik at man får penger ut at den første minibanken man besøker..

Litt utpå dagen kom vi langt om lenge til et lite barnehjem som ligger i Buwenge. Ekteparet Oliva og Martin driver det, og har også et lite enkeprogram. Utrolig flotte mennesker!

Lise Marie, Anniken og jeg fikk sitte på stråmatter sammen med enkene, og lære og lage smykker av papir. De lo litt av oss, men syntes vi var flinke. Jeg plukket ut noen finer smykke og perlekrokodiller som dere kan få kjøpe ;-)

De spurte oss om årstidene i Norge, og fortalte hvor mange barn og barnebarn de hadde. En hadde tolv barn. En var bare 15 år når hun giftet seg. Alle hadde på seg Gomasi, - nydelige tradisjonelle kjoler. De velger ut stoffet seglv, og så er det en skredder som syr kjolen.

Kl.23 på kvelden var jeg på nattgudstjeneste. For en opplevelse! Vakker lovsang, lovsangsdans og Nelson holdt en oppløftende tale om Guds løfter. Tenk, nesten full kirke til langt på natt!

Lørdag morgen tok Anniken, Lise Marie og jeg med oss Yasin, Elvis, Patricia og Matooke (hunden) på tur. Traff en dansk jente som jobber for dansk Røde Kors her, med å få unge prostituerte vekk fra gaten. hun gikk på tur med sin far, og de hadde mye å fortelle.

Annerledes tur, der vi hjalp en geit som hadde fått tauet fast rundt ankelen, og måtte skremme vekk en ku som blokkerte veien. Vi gikk også langs et togspor for godstog. Vakkert fotomotiv.

Så dro vi til områdets flotteste hotell for å sole oss og svømme. Nydelig sted! Herlig for Lise Marie og Anniken å være litt for seg selv.

Jeg var svømmelærer for Grace, Holiness og Cato. Så skjedde det utrolige: Grace lærte å svømme! Hun var overlykkelig og stolt!  Jeg var litt stolt jeg også ;-)

God middag på restaranten 2 friends, og vi tullet og lo med Sopihe (Grace sin gode venninne) og Holiness (studere datavitenskap på universitetet i Kampala, og jobber som frivillig på STAO i helgene).

Søndag var vi på en flott gudstjeneste i kirken, med en morsom gjestepastor (James, - Nelsons første Bibellærer). Han snakket om fysiske lover og moralske lover utfra første mosebok.
Masse glad og fin lovsang.

Lunsj på en indisk restaurant, - før Nelson & co tok oss med på de typiske turistedene her.

Først Source of the Nile. Vi tok båt til stedet der Viktoriasjøen har sin første strøming og blir til Nilen.

Lise Marie fkk mate masse skjønne apekatter med bananer :-)

Neste stopp var en klippe hvor man kan hoppe utrfor i strikk- Ikke noe for oss ;-) men, det var fin utsikt, og kult å se en krokodille som svømte langs land.

Siste stopp var Bujagali falls. Flotte stryk i starten av Nilen. Vi fikk se to karer som kastet seg utfor strykene. En holdt seg bare på en vannkanne! Den andre hadde en liten kajakk som gikk rundt og rundt.

I dag har det regnet mye i starten på dagen, og veiene er vanskelige å kjøre på. I tillegg har vi litt turistmager, så vi tar det med ro. Anniken og Lise Marie nyter nå solen på Nile resort, og jeg har en koselig dag med familien i huset.

I natt ankom Lise Marie, Anniken og jeg huset til Nelson og Grace.

De bor i et trygt område, og eiendommen er inngjerdet. De bor i gangavstand fra Nilen. Huset har en av våre givere leid for dem i tre år- Stor forskjell fra sist jeg var her, da bodde familien på barnehjemmet, med lite privatliv.

i morges lekte vi med barna i huset: Elvis (6 år), Patricia (2,5 år), Victoria (10 mnd) og Yasin (11 år, og er lillebror av Grace).

Etter en nydelig lunsj, kjørte vi til barnehjemmet. For en velkomst! Vi fikk masse gode klemmer :-)

Så hadde vi et velkomstmøte med staben på kontoret, før vi fikk omvisning på eiendommen. Flott å se forbedringene som har skjedd på bare ett år!

Så gikk vi den korte avstanden fra barnehjemmet til byggingen av sykehuset. Det er vanskelig å finne ord for hvor fantastisk dette er! Alle vi møter forteller oss hvor stort dette er for lokalsamfunnet.

Alle bygningene er ferdig murt opp, og det var ca 20 arbeidere som holdt på med å konstruere tak. Vi skal prøve å legge ut bilder.

Så fikk vi en koselig stund med mange av barna, der vi sang sammen. Lise Marie og Moses spilte vakkert på det nye keyboardet (en gave fra STAO Norge).

Vi kjenner oss velkommen, og er glad for å være her!

Jeg begynner igjen å anta formen til et fungerende menneske..eller skal vi si et menneske som ikke fungerer over alt, hele tiden, samtidig?! I dag er siste eksamen overstått og jeg tar straks juleferie. Det liker jeg, den siste måneden har det vært lite tid til mye som jeg har følt det nødvendig å gjøre; som for eksempel blogging.

Nelson reiste hjem for vel en uke siden og det er litt tomt her. Planen er å skrive et lenger innlegg om alt som har skjedd mens han har vært her, det ble nemlig tid til mye mer enn rolige dager på Langøy. Det jeg vil nevne i dette innlegget er at vi akkurat nu arrangerer "Julegaveaksjonen 2010" i samarbeid med STAO Norge. Dette er noe som STAO Norge har gjort noen år og de har hatt gode resultater. Vi er spent på dette årets julegaveaksjon og hva det bringer :)  Samarbeidet med STAO Norge er nå ganske tett i og med at jeg sitter i begge styrer. Dette er vi utrolig glade for, for de som er med i STAO Norge kan sine saker! De er gode ressurser for oss som ikke har drevet med dette så lenge.

Uansett, på hjemmesiden vår vil det ligge informasjon om julegaveaksjonen, ellers er det selvfølgelig bare til å kontakte oss på tlf eller via e-mail (se vår hjemmeside www.staogiver.no)

Det er ikke så veldig lenge til jul, men jeg skal holde meg for å ønske folk god jul enda...så det får bli med ønsker om en god advent!

"Ut på tur aldri sur", sa den flotte damen til de kule kidsa i streeten!

Vi blogges plutselig!

Kristine

Nelson er fortsatt på besøk og det trives vi med! Jeg fikk telefon av han for ca 1 uke siden, da det var begynt å snø: "Haha! It is snowing here, everything is white! And it is cold!!" Dette var under hans 2.opphold ute på Langøy.

Jeg vet at i fjor på sin USA-tur så opplevde han snø, men dette er jo likevel noe han ikke ser så mye til...det er dårlig med snø i Uganda, altså!

Jeg er utrolig imponert over Nelson nå disse ukene han har vært i Bergen. Det er faktisk viktig å huske på hvem denne mannen er. Han er Pastor, direktør i en organisasjon, gift og far til 3, han kjenner kulturen og landet sitt og vet hva han skal gjøre når - for ikke å snakke om at han er MANN. Og det å være mann i Uganda har en helt annen betydning enn å være mann i Norge. Så da tenker jeg at jeg synes det er bra imponerende at han så til de grader har "føyet" seg etter våre regler og vårt levesett. Han lager mat, vasker hus og heim, vasker klær og styrer på. Han gjør alle disse tingene som vanligvis konen Grace gjør. Og alt dette uten å mukke. Tøft!

Det er mye spennende på gang synes jeg nå, både i STAO Giver og i STAO Norge. Jeg kan jo selvfølgelig ikke legge ut om det her på bloggen før ting er klappet og klart. Men jeg synes helt klart at folk virkelig er kreative, engasjerte og seriøse. Jeg kjenner at det er godt å ha fått til et tettere samarbeid mellom STAO'ene. Folkene i STAO Norge gir meg ofte a-ha opplevelser på møtene, det er så bra å få snakke med noen som har gjort dette lenge.

Ellers kommer Christian fra Jørpeland på besøk i helgen. Han er en kompis av min venninne Aleksandra. De var begge i Uganda i april/mai - Christian på fulltid på barnehjemmet og Aleksandra i sykepleie praksis. Se hva hun har skrevet om barnehjemmet her:

http://ugandapraksis.blogg.no/1272875555_refleksjoner_fra_barn.html

Jeg kjenner ikke Christian så godt, men jeg gleder meg til han kommer. Litt klisje kanskje, men det er akkurat som om man får noe ekstra felles når man begge har vært i Uganda og på samme sted. Dessuten så lyser det av den mannen etter at han kom hjem. Det er noe med øynene til mennesker som har fått oppleve det håpet og den gleden som jeg også så blant Ugandere.

Kristine

Nå har Nelson vært alene på Langøy siden mandag.

Jeg har snakket med Nelson hver dag siden han dro, og det er bemerkelsesverdige endringer som har skjedd bare fra dag til dag. Stemmen er sterkere, klarere og mer bevisst og selvsikker. Er det ikke rart at jeg klarer å få all den informasjonen utifra bare en stemme og noen ord?!

I forrige innlegg så skrev jeg at Nelson har jobbet 24/7 siden 1997, det i seg selv er ganske imponerende, og kanskje også litt skremmende. Men det at Nelson har jobbet så mye innebærer mer enn bare jobb ? det innebærer at han faktisk ikke har vært ALENE heller på 13 år. Mer eller mindre konstant har Nelson hatt 1 eller flere mennesker rundt seg. Så de første dagene på Langøy var han faktisk veldig redd. Redd fordi han var alene, redd fordi at det var stille og fordi det var ingen som krevde eller ønsket noe av ham...

Nelson sier selv at han har det helt strålende og da Mamma snakket med han i går sa han at han gledet seg til vi kommer utover i helgen. Han har lest masse og reflektert masse, og det ønsker han å dele med oss. Tenk så fantastisk at vi skal få lov til å være en del av hans prosess! Jeg gleder meg, jeg:)

Merethe og Nelson ute på Langøy den dagen Mamma og Merethe kjørte han ut.

En gang fiskermann, alltid fiskermann!

Helt til slutt, en liten informasjon: Jeg er nå, i tillegg til å være styreleder i STAO Giver, styremedlem i STAO Norge. Dette er fordi vi ønsker å ha tettere kommunikasjon og samarbeid. Det er kjempe spennende å få være med i begge styrer, STAO Norge har holdt på i 5 år og de kan masse! Jeg har mye å lære av dem og det er kjekt å være med i to sånne flotte og engasjerte grupper med mennesker.

Ellers ønsker jeg dere alle en strålende helg! Her i Bergen skal vi ihvertfall ha fint vær til imorgen, og det skal jeg nyyyte!

Kristine :)

Nelson er kommet til Bergen, og jeg er så glad! Jeg kjenner på et veldig stort savn av STAO-barna, de ansatte ? alle jeg møtte, og landet Uganda. Derfor er det godt å nå ha Nelson her i Bergen, jeg har savnet han. Men det er klart, det byr jo på mange utfordringer og spesielle situasjoner, så det er jammen godt at vi er god på å finne løsninger. Nelson skal faktisk tilbringe en god del tid på Langøy, landstedet til Merethe, nå mens han er her. Dette er fordi Nelson, på godt norsk, er utslitt. Han startet barnehjemmet i 1997 og har siden den tid jobbet mer eller mindre døgnet rundt. Han har sovet i gjennomsnitt 3-4 timer om natten og har frem til det siste året kunnet bruke om lag 16 timer i døgnet på internett rett og slett for å prøve å skaffe nok penger til STAO Uganda. Jeg forstår det ikke. Hvordan er det mulig for noe menneske å leve slik som Nelson har levd? For 13 år siden, da var jeg 9 år..og du verden så mye som har skjedd siden jeg var 9 år. I 13 år(!!!) har Nelson stått på uten pause, og uten å bli lei eller trøtt.  Så jeg må faktisk repetere med store bokstaver; JEG FORSTÅR DET IKKE.
Jeg synes det vitner om en kjærlighet og en hengivenhet til mennesker og til landet sitt som er vakker. Så denne mannen, han fortjener en pause. Nå er det Nelson-tid som gjelder, og vi skal gjøre vårt beste for å bevare STAO Uganda og STAO Giver sin hoved ressurs. En ting står klart for oss alle; Nelson trengs og STAO Uganda, det kan han.

Min gode venn Nelson og meg.

Kristine

Jeg er klar over at det har gått lang tid siden sist jeg har blogget. Dette beklager jeg, men jeg har rett i slett ikke hatt mulighet.

Mitt siste innlegg handlet om Baby Eseza og mammaen hennes. Før jeg begynner å skrive noe nytt, vil jeg skrive litt om henne. Vi fikk 2 givere til Eseza sin mamma, som sa seg villig til å støtte henne spesielt slik at hun fikk tid og ressurser til å komme til hektene igjen. Vi hadde store forhåpninger til at Eseza (mor og datter het det samme) skulle komme seg og at hun skulle kunne være mamma for de 5 gjenlevende barna sine. Eseza ble dessverre lagt inn på sykehus for noen uker siden og var veldig dårlig. Vi fikk vite at det sto om livet. Vi ba masse og Nelson sammen med flere andre tilbrakte mye tid på sykehuset sammen med Eseza. Livet stod dessverre ikke til å redde og Eseza ble kjørt hjem til landsbyen sin for å dø. På lørdag for en uke siden døde Eseza. Nå har hun fått hvile!

Barna hennes vil bli tatt hånd om av STAO Uganda og det står allerede senger klare og venter på dem.

Bente, Merethe og Kristine